Baldur Kjelsvik

2. bass, pirulogskribent, sirenitt, effektansvarlig, pyrotéchnique, empiritt, Pirum nerd

Befinnende i et kaldt og rått, men akk så varmt og sjarmfullt, hus rett ved O allmektige Gløshaugen campus, er Baldur Kjelsvik å finne. Hva han finner på, varierer. Det kan spenne helt i fra å øve på repertoar, mestre sjekkereplikker, scrolle nedover Facebook-feeden, til enklere oppgaver som å lage mat i mikrobølgeovnen og undre på hvor tiden går av hen.

Da Baldur, etter ett år i TSS, fant ut at han hadde alt for mye tid til overs, søkte han Pirum. Sjekkereplikkene fungerer kun hvis man har en sliten sjakett og studenterlue på snei, hadde han blitt fortalt. Og som desperat ungfole måtte han ta affære, samtidig som han ville finne på enda flere grunner til å utsette skolarbeid som ville gitt ham bedre karakterer på informatikk-studiet. Arbeidsgivere vil først og fremst se lang CV, ikke nødvendigvis bra. Har han hørt. Av noen. Muligens ham selv.

Baldur har den rike erfaring at han bedrev mange av sine fremadstormende barneår i Norges trolig frommeste skolekorps: Eikli skolekorps. Hver mandag løy han til dirigenten om at han hadde øvd hjemme på klarinetten sin, og dundret av gårde med å spille tilnærmet feilfritt. Et vidunderbarn der, altså, som til slutt gikk lei fordi korps visstnok var teit. Baldur, må man vite, har den mykeste ryggrad, og hvis noen forteller ham at han skal gjøre sånn og sånn, ja, så gjør han det. Og disse noen, dvs. klassekamerater, sa at korps var teit. Sannelig kviknet det da til i noen lyspærer i Baldurs hode, og han sluttet sporenstreks i janitsjarorkesteret, etter flere år med tromme- og klarinetterfaring. Det har dog utvilsomt kommet ham til gode, da han faktisk kan å lese noter, selv om klarinettnotene er satt i en annen skala enn omtrent alle andre oppegående instrumenter.

Samtidig som Baldur briljerte i øvingslokalene til Eikli Skolekorps, freste guttungen rundt på samtlige fotballbaner i distriktet og sparket lærkula når den måtte bli ham tilsendt. Ja, var slettes ikke sjeldent at publikum hoiet og skrek når ballen var nær Baldur – hvilken kunstner de så der ute på gresspletten! Så ble han eldre, folk begynte å spille 11-fotball, folk ble større og sterkere, men Baldur forble av den slanke typen helt til fotballinteressen forsvant en gang på videregående.

I stedet for begynte Baldur å pleie sin nerdete side. Kanskje ville damer dåne når de så hvilken aktivist i elevrådet han var! Han arrangerte fotball- og kanonballturneringer og en sjakkturnering på våren. Den ble streamet og medier og kommunikasjons-læreren fulgte med. Kun han. Dette var ikke veien å gå hvis man ville vinne jenters hjerter, altså. Nuvel, tenkte han, og søkte mot lokalavisens hovedkvarter og meldte seg til tjeneste. I flere år skrev Baldur film- og spillanmeldelser (han fikk videospill i postkassa helt gratis og lenge før utgivelsesdato, og fikk gå på privatvisning på kinoen noen dager før premieren!), og intervjuet merkverdige personligheter i distriktet. Folket måtte høre denne unge mannens røst!

Da han så var ferdig med å gjøre seg viden kjent i Hønefoss, flyttet han til Nordfjord og studerte (studerte, og studerte …) friluftsliv ved Nordfjord folkehøgskule. Der oppdaget han sine naturrøtter, og sin søken etter enda mer betydningsfulle røtter, flyttet han året etter til Island, hvor hans mor kommer fra og hvor han far hadde funnet henne. Kanskje ville han finne seg hans framtidige kone på Island, tenkte Baldur. Men akk nei, heller ikke på en øy med flere kvinner enn menn fant Baldur sin røy.

Optimistisk som vanlig, hoppet Baldur på flyet tilbake til Norge etter endt psykologi-studier, til Trondhjem – Hitlers åttende hovedstad. Guttepjokken hadde ved siden av studiene på Island sunget i kor, og tenkte at han like greit kunne prøve seg på kor i Trondhjem også. Det var egentlig ikke så nøye, men de så flinke ut og hadde skarpt antrekk! Etter ett år i mannskoret, fant han så ut at det var på tide å tulle. Så han sang en sang for Pirums utvalgte og de mente han var passende Pirumemne. Først da fant Baldur ut at livet handler ikke nødvendigvis om å finne seg ei jente, men om å tulle og ha det gøy. Så får jentene bli med på moroa hvis de vil.



Tilbake